Godset-sjefens kritikk er ros til pressen

Godset-sjef Tom Berntzens mediekritikk er ros av journalistenes arbeid.

Berntzen etterlyser mer kritisk og undersøkende journalistikk. Han vil ha en likebehandling av toppserieklubbene og andre bedrifter. Han er tydelig misfornøyd med mediene. Kritikken fremførte han under mediekonferansen Gull og Gråstein på Sundvollen søndag.

Det  er et mye større problem for pressen om Berntzen er strålende fornøyd. Virkeligheten er at medieavtalen ikke er gull for klubbene i skyggenes dal. Godset mister inntekter på tv-sendingene. Det er selvfølgelig fordi produktet ikke er bra nok. Få utenfor drammensregionen bryr seg særlig mye om Godset. Sånn er det bare, og derfor er Berntzen selvfølgelig ute etter flere og andre saker som kan bygge merkevaren til Godset og gjøre Godset mer attraktivt som sponsorobjekt.

Det er Berntzens jobb å bygge merkevaren Godset. Det er hans mediestrategi som avgjør om han får “plassert sine saker” i pressen. Han og Godset er vel ikke flinke nok. Det er ikke pressens ansvar å gjøre jobben hans.

Det er ikke en eneste oppegående person i hele verden som tror ham på at han egentlig etterlyser kritisk og undersøkende journalistikk om Godset og fotball. Det han etterlyser er mikrofonstativer. Han ba rett og slett om å bli brukt, “bruk meg, men ikke misbruk meg”, er budskapet han sendte til 150 journalister. Hans tilsynelatende ramsalte kritikk er derfor langt på vei et godkjenningsstempel for sportsjournalistene. Samtidig er det nok sånn at også fotballdekningen og alle forholdene rundt Godset og andre klubber som har satset over evne og mangler resultater, muligens bør få en mer kritisk og undersøkende journalistisk behandling.

Et uanstendig vedtak, signert Trond Giske

Tirsdag sendte Trond Giske ut oppsigelsesbrev til flere titalls radioansatte gjennom en pressemelding.  På strak arm, på vei ut fra Kulturdepartementet for siste gang, gikk han imot Medietilsynets innstilling i fem klagesaker.

Helt siden tidlig i juni har sakene samlet støv på bordet til Giske. Han løftet ikke en finger. Tok sommerferie, klipte snorer og menget seg på festivaler før han gjennomførte en lang valgkamp. I steden for å å ta radioansatte på alvor, lot han sakene ligge.

Det er direkte ufint. To måneder før konsesjonsutløpet banket han til med kollektiv oppsigelse. Denne avgjørelsen burde kommet i sommer, ikke to måneder før konsesjonsperioden utløper.

Kanal 1 har vunnet konsesjonen to ganger siden sommeren for halvannet år siden. I dag snudde Giske 180 grader. Han bør skamme seg. Han har overkjørt Medietilsynet. Han har gitt blaffen i en hel næring. Han har gitt blaffen i de ansatte i lokalradioene.

Dagen i dag var vond. Giske sendte ut pressemelding. Dem som mistet konsesjonen fikk ingen egen informasjon. Ingen utenfor departementet har  sett departementets sakspapirer. Det er respektløst. Giske sender ut den mest dramatiske meldingen du som arbeidstaker kan få; grunnlaget for jobben din er fjernet, gjennom en pressemelding. Kan det gjøres mer respektløst?

Bloggplass på dt.no

Vi gir bloggerne et eget område på dt.no. Bloggene med ferskest innhold skal vises i en egen oversikt på forsiden. Bloggkonkurransen som avsluttes med lesernes kåring av den beste lokale bloggen på biblioteket torsdag denne uken, var virkemiddelet for å samle så mange lokale blogger som mulig på kortest mulig tid.

Vår ambisjon er å ha rollen som drammensdistriktets viktigste møteplass. Vi skal spille på lag med lokalsamfunnet. Vi skal stimulere til dialog og styrke den offentlige samtalen. Bloggere er viktige stemmer i denne samtalen.

Den offentlige samtalen foregikk historisk i stor utstrekning gjennom avisenes debattsider. I dag har nettet tatt posisjonen som arena, eller kanal, for mye av samfunnsdebatten. Avisdebatten blir ikke levende nok. Den er dessuten redigert. På nettet foregår derfor hovedtyngden av debatten, som er en viktig bærebjelke i samfunnsdannelsen.

Nettdebatten foregår i tilnytning til nyhetsartikler, på deldet.no (lesernes egen nettavis), sosiale medier som Facebook og Twitter og på bloggernes egne hjemmesider. Vi er ikke mest opptatt av hvor den foregår, men av at den foregår og ønsker å styrke den, speile den og gi folk flest mulighet til å følge med i debatten og til å delta i den.

Buskerudbenken på dt.no

- Hva driver dem med på Stortinget, egentlig? Jeg vil tro du er en av dem som har stilt eller hørt spørsmålet før. I dag kan du finne svaret på dt.no. Ikke hele svaret, men du kan finne ut mye mer om lokalpolitikernes innsats i dag enn du noen gang tidligere har hatt muligheten til.

Vi har lagt ut en ny tjeneste på dt.no, en tjeneste du finner på http://buskerudbenken.dt.no, eller ved å klikke deg fram via valgseksjonen på dt.no. Du finner ikke ut hvem politikerne har hatt møter med, hvem de har tatt imot fra sine egne kommuner, eller organisasjoner som vil drive påvirkning, eller hvem de har jobbet sammen med eller inn mot for å fremskaffe ønskede politiske resultater. Tjenesten sier heller ikke noe om hvilken innsats de har lagt ned i arbeidet i komiteene. I så måte gir tjenesten ikke den hele og fulle sannhet, men du kommer uansett tettere på og får økt innsikt i hva som skjer i landets viktigste folkevalgte forsamling.

Det er vårt mål å gi mer, gi direkte tilgang til kildene, øke muligheten for å kontrollere våre journalistiske valg, kikke oss i kortene, og øke samspillet med våre lesere og våre kilder. Vi tror på åpenhet og dialog. Tjenesten er en betaversjon du kan lese mer om på Edda-sandkassa.

Vi tar tatt opp Buskerudbenken inn mot valgdagen. Samtidig jobber vi med å utvikle tjenesten med tanke på det nye Stortinget. Send oss gjerne dine kommentarer på hvordan du ønsker at vi utvikler tjenesten videre, om du mener noe er utydelig eller om det er noe du savner.

Kulturløft for pressestøtte

Pressestøtten bør defineres på nytt. Partipressen er død. Pressestøtten er tuftet på en forlengst utkonkurrert struktur. Den kan, og det mener i og for seg veldig mange, avvikles, men først og fremst bør den egentlig redefineres. Legg gjerne jobben inn i Kulturløftet, Trond Giske.

Mye sies og menes om Trond Giske. Han er populær, utskjelt og mistenkeliggjort. Han har en slags ikonstatus, er en rå bygger av nettverk og har mange viktigte egenskaper for å flyte høyt i politikken.

Ingen kan ta fra Giske at han skjønner mye som andre politikere sliter med. Giske gjør i dag to ting som kan virke merkelig. På den ene siden later han som om folk flest skal bestemme kulturpolitikken. Det er selvfølgelig tøys, men ingen kan ta fra ham at han har forstått at nettet handler om dialog og at vi har en deleøkonomi. Derfor inviterer han folk til dialog og kulturløft-innspill. Det er våkent.

Barskt om Giske går inn i pressestøttepolitikken. Pressestøtten på over en kvart milliard kroner, rundt 300 millioner kroner i rent tilskudd i år, bør han omdefinere. Den er på mange måter mer håpløs enn allverdens overføringer til landbruket. I realiteten er den et skalkeskjul for å oppebære enkelte utvalgte papiraviser leserne i liten grad vil ha.

Momsfritaket er langt viktigere. Medietilsynet dokumenterte at VG alene tjente mer på momsfritaket enn den samlede pressestøtten allerede tilbake i 1999. Også den ordningen er utsatt. Hvorfor i all verden eksisterer den? Tiden er inne for å definere begrunnelsen på nytt. Få, om noen egentlig, kan enkelt forholde seg til skillet mellom dagsaviser og ukepresse, eller kravet om cellulose som grunnlag for momsfritak. Det gir et signal om at ansatte i avispresser, sjåfører og avisbud er verneverdige.

Ordninger må tuftes på noen få grunnpilarer. Jeg mener det handler om språk og demokrati. Vi må bygge et aktivt forsvar for det norske skriftspråket. Vi er en liten nasjon og språket må ha et aktivt vern. Det må brukes og utvikles. Det handler om historie, kultur, identitet og integritet. Like viktig er forsvaret for et levende demokrati. Det forutsetter blant annet at vi har en høykvalitets journalistikk, men det er for snevert å telle opp politiske artikler og referat fra Stortinget, eller avsløringer av snusk og lovbrudd.

Demokratiet vårt må bygge på norsk kultur, på et felles, eller rimelig felles, verdigrunnlag. Det er viktig å forstå hverdagshistoriene for å forholde seg til de mer grunnleggende verdispørsmålene.

Morsomt om Giske tar kulturløftmidler for bygging av et forsvarsverk for norsk kultur, språk, demokrati  og et felles verdigrunnlag. Det kan selvfølgelig medføre at vi må bygge et enda mer offensivt økonomisk system rundt massemediene, eller omdefinere hvilke type medier som skal støttes, hvordan de eventuelt skal støttes, og hvorfor de eventuelt skal støttes. Det kan blant annet handle om vår identitet, demokratisk deltakelse og trygging av et felles verdigrunnlag for å videreføre oss selv som en nasjon som står for noe i en verden herjet av urettferdighet, krig, utbytting og miljøkrise.

Følger politikernes blogger og twitringer

På valgseksjonen på dt.no har vi lagt opp blogg- og twitterroll. Utvalget er redaksjonelt styrt.  Kun politikere som kan bli valgt inn, eventuelt som vararepresentant, følges. I tillegg har vi lagt opp twitringene til partilederne.

Det er flere politikere i Buskerud enn dem som står høyt på listene, som er bloggere eller twitrere. Vi har likevel snevret inn utvalget til kun å omfatte dem som faktisk kan bli valgt. Til grunn for denne vurderingen ligger blant annet et ønske om å bidra til å skape økt innsikt i hvordan “våre” politikere tenker og hvem dem er gjennom å følge deres blogger og twitringer. Hva tenker dem på, hva driver dem med, hva mener dem, hva står de for?

Vi ønsker å bidra til at velgerne i Buskerud blir bedre kjent med politikerne. Vi tror den enkeltes stemme avgjøres av mer enn partiprogrammet. Troen på og tilliten til den enkelte politiker er viktig. Vi legger ikke opp disse bloggene og twittermeldingene for at partiene skal ha enda ett sted å spre programinnholdet, men for å bidra til at velgerne kan bli bedre kjent med politikerne og for å bidra til debatt og kontakt mellom den enkelte velger og dem som ønsker å representere folk i Buskerud på Stortinget.

Ikke alle valgbare har etablert egen blogg eller bruker twitter. Dem om det. Vi gir en mulighet til å styrke dialogen med velgerne. Politikerne avgjør selv hvilke arenaer de ønsker å være på.

Tenker du annerledes om våre kriterier, mener du vi bør slakke av på utvalgsmodellen og legge opp politikere som ikke har fnugg av mulighet til å komme på Stortinget, så gi gjerne din kommentar. Det er godt mulig vi tenker for stramt. Hjelp oss gjerne til å tenke på nytt. Vi er lydhøre og vi kan utvide kriteriene basert på andres innspill, men inntil videre følger vi altså en ganske rigid linje med utvalget av hvilke politikere vi følger.

Todelt medieverden løfter ikke betaling av nyheter

Medie-Norge er to-delt. Halvparten av landets medieledere tror de kan ta betalt for nyheter på nettet. Jeg tilhører ikke den halvdelen. Hypotesen er at det heller ikke er mulig å oppnå interessante inntektsstrømmer for nyheter uten at hele mediebransjen samtidig avtaler at nyheter skal koste penger. Dit kommer vi ikke, slik verden ser ut i dag.

Mediebedriftenes Landsforening  setter nettbetaling opp som en av de aller viktigste sakene for bransjen på  bransjemøtet i Trondhjem senere denne måneden. En spørreundersøkelse viser at medielederne er delt i to leire. Store og tunge internasjonale aktører,  som blant andre New York Times, utreder og vurderer ulike modeller.

Redaktør Dag Otter Johansen i Budstikka Multimedia tror ikke på betaling. Han mener at hovedutfordringen er å øke oppslutningen og bruken av nettaviser som budstikka.no.

Det er en kjennsgjerning at mediebransjen mangler gode forretningsmodeller for nettavisene.  Drøyt ti år etter at de fleste norske aviser etablerte seg med egne nettaviser, er nyhetene på nettet fortsatt gratis og de nye forretningsmoddelene fortsatt på barnestadiet. Spørsmålet er om vi finner dem i tide, og om vi finner gode forretningsmodeller som kan finansiere god, seriøs og undersøkende journalistikk.

Selv om to av tre i en større internasjonal spørreundersøkelse uttrykker betalingsvillighet for å lese nyheter på nettet, så er det ikker demed sagt at folk flest faktisk har så stort behov for løpende oppdaterte nyheter at de åpner lommeboken. De gjør det uansett ikke så lenge det finnes gratis alternativer, og det vil det gjøre via tv-skjermen og via radioapparatene og via resten av nettet så langt vi klarer å se i dag.

I tillegg mangler mediebransjen effektive og gode betalingsløsninger. Slik det er i dag forsvinner en alt for høy andel av betalingen til andre. Vi mangler mikrobetalingsløsninger hvor hovedtyngden av betalingen tilfaller mediehusene.

Trøsten for alle som mener at nyheter skal være gratis, er at det nok kommer til å være et rikt gratismarked på nettet uavhengig av medieledernes tro og tvil.

Frode Rekve – HA-styret: 1 – 0

LO Halden snudde. Lørdag tok sirkus Halden Arbeiderblad endelig helomvending. Oppsigelsen av toppsjefene er trukket. Styret er på full fart ut.

30. april kritiserte jeg LO Halden for ikke å skjønne alvoret. Det var håpløst å sette denne saken på vent i en hel uke. Hva tenkte de egentlig på? Enkelte vanskelige saker kan fra tid til annen løse seg ved tidens hjelp, men ikke denne. Det er for alvorlig å sette en hel avis i spill som resultat av et styre på villspor og passive eiere.

 Tuftet på misnøye med en lokalavis som er åpen for alle, ga lokalavisens styre klar beskjed til redaktør Frode Rekve om at han var uønsket. Offisielt holder styrelederen som er på kvikk vei ut fra styrerommet i Halden Arbeiderblad, fast på at han handlet utelukkende ut fra økonimiske motiver. Det er det få, om noen, i og utenfor Halden, som tror på.

Lokalavisa i Halden har i flere år vært et offer for beinhard eierstrid. Det lokale eierskapet, bestående av Arbeiderpartiet og LO, har jobbet iherdig for å holde avisa unna A-pressen. Storeieren A-pressen, avisas klart største enkeltaksjonær, er derfor en minoritetsaksjonær, plassert på gangen.

Abonnementsflukt, underskriftsaksjoner, støttegruppe på Facebook og 1. mai-demonstrasjon skapte bevegelse i LO Halden. Det er nok lurt for Halden Arbeiderblad og lokalsamfunnet i Halden om LO Halden og A-pressen samhandler fremover. 

LO og Ap i Halden truer Halden Arbeiderblad

Sirkus Halden Arbeiderblad illustrerer hvor dustete lokalt eierskap i mediebransjen kan fortone seg på sitt aller verste. Vi tror kanskje at vi har sett det før, men ikke de senere årene, og forhåpentligvis ikke så elendig håndtert som i Halden. Der sitter amatørenes fremste våpendragere og forvalter makt på en veldig spesiell måte. Uenige i avisens redaksjonelle dekning velger de å gi ansvarlig redaktør Frode Rekve sparken. Samtidig kaster dem ut adm. direktør  Anne-Grete Kolstad.

Det står om å  skru avisen tilbake til partilojal logrebikkje. Begrunnelsen fra styrets leder Harald Berge er det knapt noen som tror på. Gamle LO-tillitsvalgte og partimedlemmer melder seg ut av rørsla. Selv om også mange av dem er forbanna på Rekves åpning av spaltene for alle, så skjønner dem at det er lurt, at det bygger opp om demokratiet, avisens troverdighet, dens fremtid og betydning.

I styrerommet er det helsvart. I dag klønet styrelederen det til et par hakk. Det er såpass ille at du knapt tør tro dine egne ører, om du velger å høre gjennom dette klippet fra dagens pressekonferanse. Det er for ille til å være sant, men det er altså ikke et manipulert opptak og det er faktisk sant.

Visst kan mye sies om konsern, om å tilhøre et konsern, det er på godt og vond, men det er profesjonelt. Det er eiere som er profesjonelle, som har kompetanse og respekt for redaktørinstituttet. Det vi har sett i Halden er møkkete. På en måte er det ikke uten betenkeligheter at de som kjører saken er arbeiderbevegelsens fremste hjerner i Halden.

Abonnentene er i fri flukt. Over 200 abonnenter har sagt opp abonnementet i dag. LO i Halden har ennå ikke skjønt alvoret. De har tenkt å ta en beslutning først om en uke. Det er for langt fram.  De bør vise mye sterkere handlekraft. Få på plass et nytt styre og gjeninnsett toppsjefene. Du spiller ikke poker med lokalavisa i vektskåla.

Halden-samfunnet trenger hjelp. Derfor er det etablert støttegruppe på Facebook og en protestliste på opprop.no. Det må varme Rekve og det bør stimulere det lokale eierskapet i Halden til å ta grep.  

Mediehusenes nye posisjon og journalistenes nye rolle

Mediehusene og journalistene er i nettkverna. Kvalitetsjournalistikken trues av fallende avissalg, fallende avislesning og mangel på gode forretningsmodeller for å bære fram lønnsomme nettaviser som kan finansiere den undersøkende journalistikken.

Ansvarlig redaktør Espen Egil Hansen i VG Nett har drøftet mediehusenes utfordring i Årboka til Redaktørforeningen. Du kan lese hele artikkelen på VG Meta, hvor VG selv blogger om innsidespørsmål. Dette er den bredeste og beste analysen jeg har sett for å forstå utfordringene mediehusene står overfor, og forstå nettdebattene som klorer maktmennesker og kan oppleves plagsomme for journalister.

Utfordringen for avisene handler aller mest om hvilken rolle mediehusene og journalistene skal ha. Dagens mediehus, dagens journalister, jobber i all hovedsak på samme måte som for 200, eller for den del 10 år, siden. Samtidig har nettet endret rammebetingelsene dramatisk. Denne endringen har ikke resultert i en ny rolleforståelse.

Redaksjonene starter fortsatt dagen med morgenmøte, definerer nyhetsbildet, bekrefter det gjennom arbeidsdagen og publiserer det til lesernes glede eller forargelse i aviser og på nettet.  Samspillet med leserne er underutviklet. Definisjonen av samspillrollen mangler. Nyutdannede journalister er til alt overmål også bærere av gårsdagens journalistrolle.

Når mediene ikke eier definisjonsmakten, ikke lengre har den suverene portvaktfunksjonen, ikke lengre er nødvendige for å oppebære den offentlige samtalen,  men samtidig mener de er avgjørende for at den undersøkende journalistikken overlever, noe vi i mediene gjerne ser på som en av bærebjelkene for demokratiet, må mediene og redaksjonene snu seg ganske raskt og kjapt definere sin nye rolle. De må komme i et samspill, de må posisjonere seg som “din beste venn”, din beste samtalepartner, din beste medspiller – og ikke nødvendigvis være den som alene og isolert i sin egen verden skal frembringe din beste “daglige skolebok”.

Mediene må med i dele-økonomien. Denne utfordringen er ekstrem tøff. Det er barskt å endre rolleforståelsen og hvordan vi i mediehusene skal opptre. Gamle tankegods gjelder ikke lengre. Det er ikke nok å komme ut med enda ti nyhetssaker om dagen, men å jobbe fram og utvikle sakene i et samarbeid og et samspill med leserne. Større endringer har journalistrollen og mediehusene aldri tidligere stått overfor. Den mulige største krisa mediene kan komme til å møte handler ikke om at mediebedrifter må slanke bemanningen, truselen fra en ny mediekanal, bortfall av avislesere, men om evnen til å forstå den nye rollen og utvikle nye arbeidsmetoder som innebærer toveiskommunikasjon. Tiden som ensidig avsender er forbi.