Gratis inn i solnedgangen

Mediehus stenger nettet. Hallingdølen gir alt til alle, på alle kanaler, forutsatt at leseren er abonnent. Fevennen fulgte etter denne uken. Hvor mange fullverdige gratis nyhetssteder er tilbake sommeren 2013?

Norske mediehus fulgte hakk i hæl da Brønnøysund Avis som landets første gikk på nett på midten av 90-tallet.”Alltid først-avisen” Dagbladet kom lynrapt etter og kappløpet var i gang.

Det har gitt norske mediehus et enormt fortrinn. Topplista over landets mest populære nettsteder beherskes av nyhetsmaskinene. Mediehusene har lært opp nye lesere til å se på nyheter som gratis. Prislappen kan bli mediemangfoldets oppløpsside inn i solnedgangen.

Det norske reklamemarkedet er ikke stort nok til å betale for mediemangfoldets kvalitetsjournalistikk. Det er en trussel mot demokratiet. Uten en fri presse som gjør jobben sin hver eneste dag, som overvåker maktinstitusjonene, som avdekker og avslører, som setter dagsorden, som underholder, men også gir innsikt og oljer den offentlige samtalen, forvitrer demokratiet.

Barfotjournalistikken, som svenskene benevner bloggsfæren, har sprengkraft og har lykkes med å avsløre og avdekke kritikkverdige forhold, men den systematiske overvåkningen kan ikke ivaretas av enkeltpersoner. Skal et åpent, inkluderende og demokratisk samfunn videreutvikles, er det en forutsetning at det er åpne og kontrollerbare prosesser og at maktinstitusjoner og  -personer ikke overlates til seg selv.

Mediehusenes svar på inntektsutfordringen ser ut til å bli brukerbetaling. Vi har sett enkelte modeller allerede; vi har Fiskaren som produserer en egen betalt nisjeavis på nett, vi har Hallingdølens “alt inkludert til abonnentene-modell” og vi ser at mediehus som Tønsbergs Blad ønsker å utvikle en mellomløsning, i  tillegg til VGs plussløsning, for å nevne noen av modellene vi så langt har sett i Norge.

Reklamemarkedet er ikke stort nok for å forsvare mediemangfoldet. Spørsmålet er hvor stor den digitale betalingsviljen er, og hva som skal til for at folk flest vil betale for å lese nyheter fra lokal-, nisje- og riksdekkende medier.

En hindring for tøffere og nye betalingsforsøk er ulike rammebetingelser for mediehusene. Papiraviser er momsfrie mens alt digitalt innhold – selv om det er blåkopiert fra papiravisen – belønnes med 25 % moms.

Ulike momsregimer lever reiselivs- og hotellbransjen godt med, men for norske mediehus er ulike momsregimer et marerittaktig skremselsdyr. Det kompliserer og hindrer innovasjon. Ulikhetene stopper utvikling av nye modeller for å selge nyhetspakker som kombinerer printkanaler og digitale kanaler, som mobil, lesebrett og tradisjonell web.

Frafall fra tradisjonelle medier (les: avispapir) plager mediehusene. I hovedsak er det like mange, eller flere, som leser nyheter i dag enn noen gang i historien, men papiravisen som gjør det mulig å utvikle god journalistikk mister stadig terreng til fordel for nettavisene hvor leserne får alt innholdet gratis.

De senere årene har det likevel skjedd mye som kan muliggjøre mediehusenes stadig sterkere behov for å finansiere journalistikken gjennom abonnementsordninger, som også omfatter digital utgivelse, som at:

1. folk flest kjøper mer over nett enn noen gang

2. salg av musikk og spill viser at også yngre lesergrupper har betalingsvilje

3. den teknologiske utviklingen kan muliggjøre helt nye betalingsmodeller, inkludert mikrobetaling som har lav teknologisk brukerterskel

4. rammebetingelsene (pressestøtte: moms og direkte tilskudd) kan bli utlignet mellom kanalene

For mediehusene, for den frie journalistikken, for mediemangfoldet som våre tradisjonsrike mediehus står for, haster det å komme opp med framtidsrettete modeller.

Internettets vesen er at nye brukervaner, som endring av nyhetskonsum fra papiravis en gang per døgn til løpende oppdatert nyhetsdekning på web/mobil, ikke er reverserbar. Internettet maler langsomt, men konstant, og de endelige trendskiftene – som følge av langsom nedpint og utarmet inntektsstrøm i godt etablerte forretningsmodeller – slår inn med massiv tyngde og brutalitet som en tsunami, når det først inntreffer.

Det er et åpent spørsmål hvor knekkpunktet befinner seg. Det er ingen som har fasit på handlingsvinduet mediehusene kan jobbe innenfor, men å utelukke at knekkpunktet inntreffer kan være å ta en historisk skamhøy risiko. Nye bærekraftige modeller må med andre ord etableres før knekken treffer inntektssiden så brutalt at kostnadskutt som monner i realiteten ikke lengre er mulig å kombinere med at mediehusene fortsatt kan fylle samfunnsoppdraget.

Det kommende året får vi mange flere Fevennen-modeller, Hallingdølen-modeller og mellommodeller. Det betyr ikke at alt kommer til å koste penger, men det betyr at kun fellesstoffet “på overflaten” blir tilgjengelig for gratisleserne. For dem som mener at alle andre skal plukke opp regningen ser det mørkt ut for å få tilgang til kvalitetsjournalistikken.

Spørsmålet er hvor mange gratis nyhetstjenester som er tilbake om ett eller to år. Spørsmålet er også hva disse tjenestene inneholder, hvor skrinne tjenestene er, hvor mange artikler du får lese før du må betale, eller hvor mye av hver artikkel du får lese før du må betale. Få har svarene, men ett svar som virker tydeligere enn noen gang siden internettet bergtok oss, er at vi ser starten på et nytt trendskifte: Gratis går langsomt inn i solnedgangen.